Kypros - Norge

[Brady]

[Hedning]

Bra innlegg Støttes.

[haavarl]

Så man ønsker å føle tilhørighet til et norsk landslag slik det aldri har fremstått.

[Brady]

Høsten 1982 spilte vi faktisk veldig god og underholdende fotball

[haavarl]

Ja, vi har av og til vært best når det ikke gjelder!

[Brady]

Neida, EM-kvalifikasjonskampene mot Wales og Jugoslavia den høsten var jo strålende. Vi utspilte to meget gode lag.

[haavarl]

Ja ...., og da ...., føler man ...., tilhørighet til '82-laget?

Vi kom jo ikke akkurat til EM selv om vi spilte et par gode kamper.

[Brady]

Neida, personlig føler jeg tilhørighet til Norge uansett årgang, av den enkle grunn at jeg er norsk. Men jeg kan ikke si at jeg vil være like entusiastisk til enhver tid og at hvordan laget fremstår på ikke betyr noe.

Poenget mitt var bare at vi har spilt god fotball tidligere, også under Drillo i enkeltkamper på 90-tallet. Vi trenger ikke å nødvendigvis legge oss bakpå og satse på langballer og håpe at vi scorer på en overgang eller dødball mot landslag som er på Kypros sitt kvalitetsnivå.

I 1974 hadde Brian Clough en interessant samtale med Don Revie i et engelsk TV-studio, der han etter å ha overtatt Revies livsverk, Leeds United, ikke var interessert i kun å vinne, men å vinne bedre.

Jeg tror også at man med en annen tilnærming til hvordan fotball skal spilles enn hva Drillo har, vil man sitte igjen med mer enn kun resultatet til det laget man føler tilhørighet til.

I Nederland ble landslaget som spilte på 70-tallet legender, selv om de ikke vant noe. Jeg tviler på om Hellas anno 2004 fikk den samme standingen i sitt eget land grunnet at de vant EM, og utenfor eget land fikk de neppe mange nye tilhengere heller. Det var klart mest å være stolt av for de som føler tilhørighet til de som ikke vant noe, men hadde en spillestil som på en måte definerte landet som noe unikt og flott.

Det er jo spillestilforskjellene som gjør fotball til noe mer enn mange andre idretter. Det er ikke kun resultater som betyr noe. Du har et helt drama som foregår, og da blir den måten du spiller på veldig viktig. Det er identiteten din.

[Oppmannen]

Lenge siden jeg har sett Norge spille en så god kamp som den mot Sveits. Det var også godt å se oss vinne borte på en middels dag i går. Det beste med det er at optimismen er tilbake. Framtidstroen er der. Etter år på år med Carew, Gamst, Grindheim etc. har vi lykkes i å få inn nye spillere som har et annet register. Forren og Tarik var steingode i går, og mot Sveits. U21-laget gjør en fantastisk bragd og slår ut Frankrike i EM-kvalikken hvor bare 7 lag pluss verten Israel får plass.

MEN: Tradisjonelt har Norge spilt noen aldeles forferdelige kamper på tidligvåren. Nå har det vært fire viktige kvalikkamper på en måneds tid, så er det plutselig fem måneder til Albania-kampen. Flyten og relasjonene fra nå til da avhenger av at de samme spillerne er skadefrie og i form. Noen vil melde forfall, andre er suspendert. Dette gjør at jeg allerede gruer meg litt til denne kampen hvor det er forventet at vi skal vinne. Det pleier å kle Norge dårlig. Håper ikke Drillo har tenkt å eksperimentere seg bort i skogen i Ungarn-kampen i november. To eller tre forsøk er greit, men treningskamper har ingen verdi hvis vi kjører sju bytter i pausen og rokkerer hele tiden. Da fører kampen til flere spørsmål enn svar.

La i alle fall Forren være Hangelands makker nå.

[Sola]

Haha. Fantastisk av King når Davy referer til Tom Lund:

http://www.tv2.no/sport/f...01856.html

[haavarl]

[Brady]

For meg er tilhørigheten til stede uavhengig av hvordan laget spiller, hvilke resultater det får eller hvem som er trener.

Men entusiasmen kan variere, selv om tilhørigheten er der i samme grad som alltid.

[Hedning]

Om vi mister tilhørligheten til RBK er vel ingen målestokk, da vi er rimelig lojale fans som er her inne, men samtidig er det nok av innlegg her også som tyder på at interessen for RBK og tilhørligheten til klubben slites tynt når vi står og poler langt på Prica en hel kamp. Det er klart at tilhørligheten til RBK blir mindre og mindre jo mer vi ligner på lag vi tradisjonelt har hatet for spillestilen sin, som feks. Lillestrøm. På samme måte som entusiasmen i et forhold synker betraktelig hvis dama forandrer seg brutalt mot det negative etter noen år, så blir det et problem når Rosenborg ikke lenger er det Rosenborg man ble glad i. Så er vel tålmodigheten med RBK betraktelig større enn tålmodigheten med landslaget, som vi (jeg) aldri har hatt et like tett forhold til. Det blir som å slutte å treffe en fuckbuddy som ikke interesserer deg lenger, i forhold til å dumpe dama.

[JanneB]

[1972 Miami Dolphins]

[JanneB]

Deg om det MD, og ser ikke bort fra at noen har falt bort. For meg handler fotball mer om det estetiske. Jeg mister ikke nattesøvnen av dårlig fotball, men taper vi så redder ikke fin fotball søvnen min. Samme gjaldt når jeg spilte fotball selv. For meg stikker fotballen dypere enn 45 graders pasninger, trekanter, vending av spill og dobling på kant.

Alle er vi forskjellige

[Brady]

[Spartacus]

Drillo lever etter den matematiske filosofien som enkelte her inne til stadighet nevner, 2+2=5.

At enkelte her inne mener de til stadighet også har definisjonsmakt over hva som er estetisk fotball er også jævla irriterende. Det er greit at det er deres synspunkter, men det er vel forskjellige meninger angående dette? Til syvende og sist er det den som vinner som definerer. At man heller vil spille på en bestemt måte enn å vinne, ja da lurer jeg på om man noensinne har konkurrert, eller som de fleste hevder etterhvert så er dette situasjonsbestemt. Sikkert mange Chelsea supportere som ikke annerkjenner sin egen CL triumf.

[ola.]

[1972 Miami Dolphins]

[haavarl]

Strålende vakker fotball midt i 2.-divisjon er bra, det, men ikke tilstrekkelig :-)

[joakleis]

For all del, det viktigste er helt klart at laget vinner. Men når resultatene ikke er fullt så gode, så er det langt lettere å bli negativ, sur og grinete når spillet ikke er i nærheten av det samme, gamle. Det tærer på et supporterhjerte når for eksempel Newcastle (for å ta utgangspunkt i meg selv) går fra Keegans vanvittige angrepsfotball til å slå flest lange pasninger av alle lag i Premier League. Det er morsomt når man vinner, da glemmer man fort at en langpasning førte til scoring. Men når de lange ballene ikke fører til scoring, og man taper eller kjemper seg til heldige uavgjortresultat, så vil man nok være langt mer misfornøyd enn supporterne til et lag som er vokst opp med "rævafotball", som aldri har kjent noen annen tilværelse enn mid table eller lavere, og som ikke bryr seg så mye om det estetiske. Den fotballen Rosenborg og Newcastle spilte på 90-tallet var jo mye av årsaken til at jeg og mange andre ble forelsket i utgangspunktet. Da blir også estetikken mye viktigere. Men det viktigste vil selvfølgelig alltid være tre poeng.
_________________
Rosenborg - Ingen over, ingen ved siden