Spillestil, formasjoner, langballer osv

[Strand]

Det handler jo litt om hvilke spillertyper man har for øvrig i klubben. Det har ingen hensikt at Trond Olsen skal løpe nedover kanten for å slå et innlegg på en enslig midtspiss som blir dekket av to stoppere.

For at det skal fungere er man helt avhengig av typer som Lampard og Ballack som kan komme fra dypet og fylle opp boksen. Slike spillere (utenom Roar) har vi ikke i klubben. Winsnes og Skjelbred f.eks passer ikke inn i en slik rolle.

Ikke har vi en høyrekant heller som kan skjære inn og fylle opp i boksen om innlegget kommer fra venstre. Lustig kommer seg ofte nok inn i boksen, men det vil ta lengre tid.

Alle spillerne har rett og slett blitt bedre enn de var på nittitallet, og da må man gjøre ting litt annerledes. Backer er jo helt andre spillere enn de var, og siden alle lag løper enda mer vil det bli mindre rom. De fleste lag omstiller seg jo ganske kjapt fra forsvar til angrep og angrep til forsvar. Det er ikke to forskjellige spillfaser lenger, man ser på helheten. Kevin Keegans påståtte taktikk "dere forsvarer, dere angriper" er foreldet da man i dag har toveisspillere med mye dynamikk.

For all del finnes det fortsatt en del spillere som er ganske endimensjonale som Inzaghi hvis eneste oppgave er å lure rundt i boksen og score mål.. men de beste er Tevez, Rooney, Drogba, Zlatan, Eto'o etc som løser mange roller i samme kamp. Ekstrem fysikk, høy aksjonsradius og målfarlige. Jeg synes det var et klart tegn på hvor fotballen gikk da v.Nistelroy ble solgt til Real og Rooney ble midtspiss.

Men tilbake til poenget, en finner selvfølgelig vinger som løper nedover kanten og slår innlegg, men de har gjerne veldig høy fart og god aksjonsradius som gjør at de kan alternere mellom å utfordre på inn/ut-side, komme ned for å hente ball eller gå på løp i rom, og samtidig omstille seg kjapt fra angrep til forsvar. En treig ving som Kent Bergersen eksisterer ikke lenger på toppnivå.

[Peter Storey]

Belysande inlägg, Strand.

[toreinar]

Riktig Strand.
Vil føye til at en ving som PCS ikke finnes lengre, og takk for det.
_________________
Knallharde treninger utenfor sesong.Full innsats i 90 minutter i ALLE kamper,slakk heller av på noen treninger.

[2mas]

I dag spelar de flesta av världens bästa landslag och klubbar en typ av 4–2–3–1, precis som Sverige.

Hamrén anammade detta spelsystem tidigt som klubbtränare.

När började du se att detta var fram­tidens spelsystem?

– Det började när jag kom till Danmark och Ålborg (2003). Fram till dess hade jag spelat mycket 4–4–2 med diamant.

Var kom idéerna från?

– Vi hade problem med passningsskickliga lag, och många lag är det i Danmark. Vi fick problem med bara en defensiv mittfält­are och vi hade inte ytterbackar som krävdes för det heller. Och ute i Europa gick det inte heller, vi blev väldigt sårbara. Men i början var det mer ett 4–4–1–1.

– Sedan handlar det ju också lite om vilka spelartyper du har.

– I ett landslag har du ju fler spelare att välja på men även där är det begränsat på vissa positioner i perioder.

– Ett tag hade Sverige fyra mittbackar från start till exempel. Ett tag hade vi ont om forwards och nu har vi haft en period med många bra forwards.

Vad har vi ont om nu?

– Den riktigt duktige defensive mitt­fältaren, typ Anthony Annan som jag hade i Rosenborg och som spelade för Ghana i VM – extremt duktig på att vinna boll men också duktig på att spela framåt.

Läs mera: ”Man kan ställa över vem som helst för lagets skull"

[Brady]

Det er en myte og bare tull

Drillo går i denne Dagblad-artikkelen ut og påstår at det er en myte og bare tull når personer som Stig Torbjørnsen sier norske yngre spillere er dårlige individuelt.

Drillo serverer også følgende kommentar: - Herregud, jeg hadde jo G19-landslaget i EM i 2003, jeg, vi var vel best individuelt omtrent i hele Europa da vi spilte den turneringa. Vi var millimetre fra å bli europamestre. Så det med at vi individuelt var så dårlige - det er bare tull. Det var kanskje ett lag i det mesterskapet den gangen som var bedre enn oss individuelt, og det var Portugal.

Spørsmålet jeg sitter igjen med er da hvorfor Drillo til stadighet ellers sier at vi må spille som vi gjør fordi vi aldri har mulighet til å bli like gode individuelt som de beste landene. Dette har han da uttalt mange ganger.

Jeg tror at Drillo kommer med disse uttalelsene fordi han ikke ønsker at andre spillestiler skal gjøre seg gjeldende i yngre landslag, og dermed bli mer godtatt i norsk fotball og hos NFF. Han vil få det dit at talentutviklingen i Norge er mer enn god nok slik den er. En helt annen dag der vi har spilt en middelmådig landskamp kan han klage på at vi mangler kreative spillere og fart i laget vårt, som en slags unnskyldning. Nå senest fordi vi har hatt nesten færrest avslutninger av alle landene i inneværende EM-kvalifisering.

Han kommer med komplett motstridende uttalelser med det formålet å beskytte den spillestilen han anser som den eneste riktige, og sportsjournalistene lar ham slippe unna med det.

[Strand]

Er vel også litt motstridende til en av hans tidligere uttalelser om at det er ikke mindre utviklende å spille direkte enn med ballbesittelse?

Undrer meg litt over hvor vidt en annen trener kunne fått resultater som Drillo på nittitallet, tross alt en meget stor og god spillerpool å ta av og etter at amatørbestemmelsene ble fjernet fikk man jo spillere som levde for og av fotball, med økt treningstid, treningskvalitet, intensitet og overskudd.

[Brady]

Selv om jeg ikke er noen stor tilhenger av Drillo, har han flere meget gode egenskaper som gjorde at landslaget presterte så godt som de gjorde. Han var kjempegod til å drille inn et effektivt soneforsvar, men det kanskje aller viktigste var den psykologiske effekten han hadde på spillerne. Han var en veldig god motivator som gav spillerne troen på at de skulle greie å vinne, som gjerne gjorde at sluttresultatet gikk i vår favør.

Samtidig må man også huske på at Drillo hadde marginene med seg i kamper der vi klart hadde fortjent å tape. Jeg tenker spesielt på kvalifiseringen til VM'94 der vi spilte uavgjort mot både England og Nederland på bortebane. Uten disse resultatene ville vi ikke kvalifisert oss, og vi ville heller ikke fått en like enkel kvalifiseringsgruppe som vi gjorde før 98-VM. Disse to uavgjortresultatene kan faktisk være forskjellen som gjorde at vi kvalifiserte oss til tre mesterskap, og at vi ikke hadde kvalifisert oss til noen.

Drillo har i ettertid blitt gudeforklart etter disse kvalifiseringene, men sammenlignet med våre naboland kommer Norge allikevel ut med langt dårligere resultater på 90-tallet. Vi står igjen med et gruppespill og en åttendedelsfinale i VM, koblet med en defensiv og kjedelig stil (i sluttspillene).

Til sammenligning oppnådde Sverige bronse i VM og semifinale i EM, mens Danmark vant EM og kom til en kvartfinale i VM der de ble slått av Brasil etter ekstraomganger etter en fantastisk flott kamp. Resultatmessig er ikke Norge i nærheten, og spillemessig oppnådde våre naboland sine resultater gjennom en mye mer offensiv tilnærming til hvordan fotball skal spilles. Unntaket er 92-laget til Danmark.

Ser man på de individuelle spillerne på disse tre lagene på 90-tallet, skulle det ikke være noen grunn til at Norge skulle gjøre det noe dårligere, eller ikke kunne spille på en litt annen måte, slik de andre nordiske lagene gjorde.

Man kan altså si at Drillo både presterte bra, men samtidig hevde at han muligens underpresterte. Her er det viktig å påpeke at det ble en konsensus etterhvert at Drillo tok Norge fra bunnen og til topps, men for meg som husker 80-tallet får jeg ikke det til å stemme. Vi spilte under Tor Røste Fossen flere ganger helt jevnt med topp europeiske motstandere, men i motsetning til Drillo var ikke marginenen med oss slik at vi kom til sluttspill. I mange av kampene vi var gode, spilte vi ut motstanderne på en helt annen måte enn hva vi gjorde på 90-tallet. Gode privatkampresultater fikk vi også ofte. Vi slo bl.a. regjerende verdensmester Italia på bortebane i '85, og året etter slo vi Argentina med Maradona på laget i den siste kampen før VM det året, et VM Argentina vant.

Også under Ingvar Stadheim oppnådde vi sterke enkeltresultater. 1-1 mot Brasil i privatkamp lar seg høre, og uavgjort hjemme mot Frankrike i kvalifiseringen til VM'90, et fransk lag med spillere som Deschamps, Papin og Cantona ledet av Platini, var direkte avgjørende for at Frankrike mistet VM-plassen. Ingen av kampene våre i den kvalifiseringen (mot Jugoslavia, Frankrike og et godt Skottland) ble tapt med mer enn ett mål. Det var jevne kamper som fort kunne fått et annet resultat om kanskje vi hadde hatt en bedre motivator enn Stadheim. Vi var altså allerede før Drillo tok over på nivå med de beste europeiske nasjonene, noe som ser ut til å ha forsvunnet ut av minnet til de fleste.

Deretter kom 69-generasjonen og en rekke med enda bedre spillere enn hva vi hadde hatt tidligere, og der ligger mye av grunnlaget til Drillos suksess (ut fra tidligere norske resultater). Så kan man jo spekulere i hvorfor årskullene ble stadig dårligere i takt med hvor lenge Drillo satt som trener og forfektet en spillestil som ble brukt i alle årsklasser etter hvert.

Konklusjonen min blir at Drillo gjorde det bra resultatmessig, men heller ikke mer, og at vi kunne spilt på en annen måte og oppnådd det samme og kanskje enda mer. Det får vi aldri vite. Uansett ser jeg ingen grunn til å fastslå at det var spillestilen som gjorde at vi fikk resultater, slik mange gjør. Prestasjonene til våre nordiske naboer, og egne prestasjoner før Drillo tok over, koblet med at vi hadde enda bedre individuelle spillere, og også bra spillere sammenlignet med våre naboland skulle være bevis på det motsatte.

[abjoern]

Godt Brady. Vi er dønn enige i denne saken.

Drillo har en slags marxistisk (anti)logikk også når det gjelder fotballfilosofien. Det han kaller vitenskapelig grunnlag, er ved nærmere undersøkelse enkelt å avsløre som et sett av hypoteser, som på ingen måte har latt seg bevise som en mer effektiv måte å spille fotball på, alle faktorer tatt i betraktning. Men Drillo har hatt samme fotballsynet i alle år, og sannsynligvis er staheten hans grunnet i et kjent akademisk fenomen, nemlig det evinnelige forsvaret av ens tidlig opplevde innsikt. Da har man forlatt objektiviteten og rasjonaliteten og inntatt rollen som advokat.

Det ergrer meg umåtelig når både yngre og eldre mennesker i Norge snakker om at norske spillere er dømt til å ha dårlige ferdigheter, og at det er et slags aksiom som ikke skal stilles spørsmål ved. Det interessante er jo at vi historisk sett, som du er inne på, har hatt flere årganger som har vært kjent som tekniske og offensive. Spesielt OL-laget i 1936 hadde et ry for å være teknisk begavede.

Det er først og fremst anglofilien, som nådde sitt høydepunkt med Drillo-epoken, som virkelig har sementert det nitriste selvbildet vi har i norsk fotball. Folk må våkne og forstå at selvoppfyllende profetier ikke fører oss noen vei.

Den norske fotballkulturen er halvdød og trenger heftig utskifting og revitalisering. Da er et regimeskifte på Ullevål i kombinasjon med satsing på den såkalte kunstgressgenerasjonen et naturlig sted å begynne.