Fjern fortid
Skrevet av Thomas Myren, 6. september 2011, 22:53

Mikael Dorsin hadde et kort opphold på kontinentet også før Rosenborg første gang kjøpte ham.


GULDHJÄLTE: Mikael Dorsin feirer scoring mot Elfsborg våren 2003.

- Debuten for Djurgården kom mot Sirius i 1998.

- Da var jeg ikke gammel. Det er ikke mange som er 17 når man debuterer i nest høyeste divisjon. Djurgården er en stor klubb i Sverige, så det var stort.

- Deretter krevde du å bli lånt ut året etterpå?

- Jeg fikk ikke spille så mye, og jeg kjente at jeg måtte gjøre noe for å få spille A-lagsfotball. Jeg hadde kommet midt mellom junior- og A-laget, og følte sjøl at jeg behøvde kamper. Da ble jeg utlånt til Spårvägen - det blir mer som å gå til Ranheim. Det ble bare ti kamper på slutten av sesongen, men det var kjempebra for meg å få spille A-lagsfotball. Jeg spilte bra, og følte at jeg hang med også fysisk og kroppslig. Så kom jeg tilbake til Djurgården, og da gikk alt bra.

- Du fikk ditt store gjennombrudd i 2000?

- Absolutt. Vi vant Superettan, og det ble et oppsving rundt klubben. Det var kjempeartig.

- Hvor mye følte du at du bidro til opprykket?

- Det er vanskelig å si. Vi hadde mange bra spillere. Vi hadde hatt en opprenskning før sesongen, og valgte en litt annen vei for hvordan vi skulle satse. Mange spillere forsvant, og det var inn med nye og unge. Vi fikk også tilbake noen - for eksempel Stefan Rehn og Magnus Pehrsson. Vi hadde et kjempebra lag, og det gikk bra i serien. Det er klart at man også sjøl bidro ettersom man var med hele veien.

Fra midtbane til forsvar
- Hva var utløsende for at du lyktes?

- Man får sjøltillit av å få være med på et så bra lag, og rykke opp til Allsvenskan. Det gikk bra også i Allsvenskan i 2001, sjøl om det da gikk litt mer opp og ned for min del. Jeg var med på U21-landslaget der jeg spilte venstreback mens i Djurgården spilte jeg indreløper.

- Vi hadde spilt 3-4-3 i Superettan - klassisk Ajax. Da spilte jeg til venstre i diamanten på midtbanen. Det gjorde jeg også i begynnelsen av Allsvenskan. Så la vi om til 4-3-3, og da ble jeg venstreback.

- Føltes det naturlig å bli skjøvet tilbake på banen?

- Jeg hadde spilt der både på gutte-, junior- og U21-landslaget, så jeg kunne det liksom. Jeg havnet likevel litt i mellom en periode. Det gikk litt opp og ned, og jeg var ute av laget. Det var litt vanskelig å "zappe" mellom posisjonene, og jeg kjente at jeg ville ha en fast posisjon. Fra og med 2002 var jeg fast venstreback, og da vant gi gull.



- Hvordan føltes det å bli svensk seriemester?

- Det var helt fantastisk. Vi hadde ikke vunnet på 36 år, og bortekampen mot Elfsborg i siste runde føltes som å spille på hjemmebane. Det var 15 000 Djurgården-supportere på plass!

- Til og med den svenske cupfinalen trakk mye folk det året?

- Ja, det var Djurgården - AIK. Vi hadde feiret seriegullet en hel uke før kampen, men vi vant!

- Du hadde holdt med Djurgården siden du var liten?

- Jeg hadde egentlig ikke holdt med noe lag, men jeg valgte Djurgården som 13-åring da alle andre valgte å gå til Brommapojkarna fordi de var best. Så det var litt ekstra gjevt å vinne. Jeg hadde også hatt samme trener på juniorlaget - Zoran Lukic.

- Hva gjorde Djurgården til et mesterlag?

- Bra spillere og bra trenere. Vi hadde et bra lag, om du ser på papiret. Backlinja var liksom ikke..., men det var stabile spillere, som var på sin topp. Midtbanen med Stefan Rehn, Kim Källström og Andreas Johansson var sterk. På topp hadde vi Babis Stefanidis, Samuel Wowoah og Johan Elmander. Vi hadde også bra spillere på benken. Det var et bra lag, og det har blitt mange gode fotballspillere.

Frankrike
- Sjøl havnet du i Strasbourg sommeren 2003.

- De ville kjøpe meg, og jeg følte jeg behøvde en ny utfordring akkurat da. Strasbourg er dårlige nå, men de var ganske bra da. De var et "mittenlag" i Frankrike. Jeg følte for å gjøre noe annet etter to gull med Djurgården - vi ledet serien da jeg dro.

- Dessuten visste man ikke riktig hva som skjedde med Djurgården. Det var en del spillere som ville av sted. Elmander dro mens Kim og (Andreas) Isaksson skulle dra. Vi var i ferd med å splittes. Djurgården kunne kanskje ha gjort det bedre overfor dem de ville beholde med tanke på kontraktsforhandlinger, fordi de var litt dårlige til det.

- Men det viktigste var at jeg kjente at jeg ville prøve noe nytt. Prøve meg i en annen liga, nede på kontinentet.



- Hvordan var året i Frankrike?

- Både opp og ned. Det gikk kjempebra i begynnelsen, og jeg spilte alle kampene. Så fikk jeg en formsvikt, og var dårlig i noen kamper. Det er en helt annen konkurranse med en annen kultur. Jeg var ikke så gammel - 22 år, og lærte mye. Det hjelper å være sterk i hodet - mentalt. Det er ingen som kommer og tar hånd om deg. Det sosiale nettverket som fins i Norge og Sverige, der folk tar hånd om deg, fins ikke om man syns synd på seg sjøl. Jeg gjorde nok nettopp dét i begynnelsen da jeg ikke spille og måtte sitte på benken noen kamper. Jeg syntes synd på meg sjøl, og trodde det var verdens undergang. Jeg hadde et dårlig kroppsspråk, og det syntes. Jeg ble dårligere i stedet for å skjerpe meg.

- Jeg fikk noen flere kamper på slutten, men da hadde de bestemt seg: De hadde en avtale der de det første året skulle betale tre millioner til Djurgården. Så hadde de fem millioner igjen å betale, men det ville de ikke.

- Hadde avgjørelsen om å sende deg tilbake til Djurgården noe å si for vrakinga på laget?

- Det hadde nok veldig mye å si. De begynte å satse på en annen. Derfor var det bra at det kom et U21-EM, der jeg fikk vist meg fram.

- Det ble semifinaletap på straffer mot Serbia.

- Det var helt utrolig. Det var ingen som hadde trodd på oss. Og om du ser på spillerne som spilte på de andre lagene og hvor de spiller nå, så er det helt utrolig at vi gikk helt dit. Men vi hadde et bra lag, og man kommer langt med en bra lagsammensetting.

- Sjøl kom du på "all-star"-laget med Schweinsteiger, Bosingwa...

- ...Gilardino og De Rossi. Det gikk kjempebra for min del.