Utskrift fra rbkweb.no
foto: Studio-G
|
| ||||||||||||||||||||||||||
Allerede som Alta-spiller var Reginiussen i 2005 aktuell for RBK, men han valgte i stedet Tromsø. Tre år senere bød Rosenborg hele 20 millioner kroner for den ferske landslagsspilleren, men Tromsø avslo. Interessen vedvarte i 2009, men Reginiussen dro gratis til Schalke.
Tida i Tyskland ble ikke vellykket for Reginiussen, som etter utlån til Lecce og Tromsø, havnet i Odense sommeren 2011. Han spilte fast i Danmark fram til han brakk leggen påfølgende vår. Vikaren imponerte, og på sommeren var Reginiussen blitt reserve.
Da slo Rosenborg til og kjøpte ham for en billig penge som erstatter for Jim Larsen, som hadde blitt solgt til Club Brugge.
- Tore er en meget god midtstopper som ikke minst tilfører oss hurtighet, slo Jan Jönsson fast.
Med Stefan Strandberg som kollega imponerte Reginiussen fra første stund. Bare måneder senere ble han utpekt til ny kaptein. De flotte prestasjonene for Rosenborg ga dessuten plass på landslaget igjen.
Bare én time ut i seriepremieren i 2015 røyk akillesen i venstre hæl. Midtstopperen benyttet det lange oppholdet til også å fikse ryggen. I oktober var han tilbake på banen og med på å sikre sitt første seriemesterskap mot Strømsgodset.
I mellomtida hadde Strandberg forsvunnet til russiske Krasnodar. Holmar Eyjolfsson ble ny makker til Reginiussen, som valgte å gi fra seg kapteinsbindet til Mike Jensen permanent.
Reginiussen konsentrerte seg heller om å være limet i et stadig skiftende forsvar, der Jørgen Skjelvik og senere Even Hovland ble stopperkollega.
Spørsmålet ble etter hvert hvor lenge bautaen skulle fortsette. Kontraktsforlengelsen ut 2020 skulle vise seg å bli den siste.
Reginiussen åpnet for enda en sesong, men tilbudet kom aldri. Som en skjebnens ironi ble han i avskjedssesongen både kaptein igjen og gjenforent med Eyjolfsson før punktum ble satt. På nyåret ble det overgang til St. Pauli.