Nekrologer over storlaget

[primaten]

nok et tap. en gang var disse tapene så sjeldne at jeg noterte dem i dagboka. det var den dagen i året da rosenborg tapte. man kunne huske dagene ut fra den besynderlige, uvanlige følelsen. det kan man ikke lenger. det er en vane. engangssmerten blir mindre for hvert tap, man distanserer seg, man gjør seg nummen. men den store smerten bak vokser. det er en langsom død, det er kreft.

jeg tror det var i Tromsø, i går kveld, at drømmen døde.

som liten unge oppdaget jeg at avisen skrev masse om rosenborg og lite om de andre. Jeg trodde først grunnen var at rosenborg var Best. etterhvert skjønte jeg at det var fordi rosenborg var fra vår by. jeg vokste opp på åttitallet, i en by og med et lag som ikke hadde vunnet noe siden 1971. vi var vant til å være midt på tabellen. vi var vant til å kravle rundt i gjørma i piss og fornedrelse mens lagene fra andre byer gjorde opp om gullet, vi var temt, vi var fra trondheim, vi var tapere. Den barnslige misforståelsen om at vi var best gikk i glemmeboken.

brått oppstod Magi. først et blaff. så, tre år senere, enda ett. så annenhver sesong. hver sesong. vi var ubestridt best i Norge.

den gale treneren sa vi skulle ut i europa, selv om vi tapte 0-5 hver gang vi spilte europacup. ordene hjalp lite, 0-5-tapene fortsatte, folk gjorde narr av europatanken.

ingen TV-kanal ville sende det årlige 0-5-tapet, så vi hørte det på radioen da rosenborg holdt det spanske storlaget la coruna til ekstraomganger, vi hørte på radio at Brattbakk scoret i ekstraomgangen, bare to mål på kort tid fra motstanderen kunne hindre oss i champions league. Nervene som siden skulle felle rosenborgs kvalmotstandere felte oss den kvelden, la coruna fikk målene sine. Men europatanken var ikke lenger sinnssyk.

Neste år visste spillerne i hjertet sitt at vi gjorde oss fortjent til det den kvelden. De ti neste årene spilte vi i champions league. Lille nedsnødde trege trondheim hadde et fotballag tett under europatoppen, vi så stjernenavn fra de store ligaene si med alvorlige ansikter at de respekterte klubben, og hvorfor skulle de ikke det, vi tok de største lagene på nittitallet, real madrid hjemme, milan borte. Det fantes ikke en klubb i verden vi ikke kunne slå på en god dag.

det gjorde noe med oss. byen fikk selvtillit. mange påstår tusenårsjubileet var vendepunktet, men hvem får selvtillit av en bursdag?

nå betaler vi prisen. hjerterøttene slites ut en for en. laget har ikke vært stort siden 1999, det har ikke vist glimt av storhet siden 2003. det kommer alltid en ny kamp, vi skyver håpet videre til neste helg, som en fattig mann med bare en ostebit, og som flytter den innover brødskiven mens han spiser, har den foran nesen mens han alt han gumler er tørt brød. Ny tørr skive hver sesong.

magien er borte, menneskene er borte, bare pengene er igjen. pengene løper rundt på gressmatta og gjør det hverken bedre eller dårligere enn penger i andre klubber. Det tar tid å innse det, det gjør vondt å innse det, men det er over. Vi kan ikke kjøpe magi.